Tatt av OVERFLODEN

En dag satt jeg på senteret og myste på mennesker som svinset rundt i sine usynlige, små bobler. På en kafé satt 4 powerdresser og slafset i seg lunsjen. Alle 4 med mobilen limt til hodet. Jo, mer jeg kikket rundt meg, desto flere så jeg. Mobilhuene. Er vi så tidsklemte at vi ikke har tid å prate med sidemann ved lunsjbordet lenger? Har vi blitt så tilgjengelige at vi er utilgjengelige? Eller er det noe annet som gjør at det står bortreist på ubestemt tid, når en kikker i dypet av folkesjelen?

Hva kan vi mangle i vårt land så rik på honning og nektar, et fredelig paradis i Nordkalotten? Norge ett av de beste land i verden å bo i får vi stadig høre. Vi er stolte av dette og slår oss på brystet for se, vi har snart 1500 milliarder kroner på bok!

Dessuten har vi verdens beste velferdsordninger. Så gode at nesten ingen går til grunne. Riktignok er det noen hundretusen som så vidt klarer å klamre seg fast i et eksistensielt vakuum, men det er underordnet. Vi andre skal glede oss over vår velstand. Det er ingen vits i å henge med hue når 7,5 av 10 eier egen bolig, 2 av 10 har fritidsbolig pluss bil nummer 2, og forbruket øker med ca. 4,5 prosent hvert år. 4 av 5 nordmenn har det statistisk så materielt bra at vi absolutt ikke skal klage. At barna våre blir fetere, mer passive, mer urolige, ensomme, sykere og utilfredse for hvert år, skal ikke knekke livslysten eller gleden vår. Vi kjøper dem et nytt TV-spill eller oppgraderer mobilen, så går det nok over.

Da vi tok vi sjumilssteget tidlig på 70-tallet og forvandlet oss fra sidrumpa, middelmådig bondeland til hi-tech oljenasjon skjedde noe med den trauste og jordnære folkeånden. Steget har vært stort og voldsomt men, vi har lært å gape, kreve og klage. Vi gaper høyt og mye. Som glupske fisk ligger vi og vaker på overflaten med sultne, grådige munner. Og skulle nabofiskene ha mer, så glefser vi dem i ryggen med Janteloven. Mye vil ha mer og fanden vil ha flere.

I rettferdighetens navn må jeg innrømme at nordmenn er gavmilde. Skjer det en katastrofe eller ulykke i et annet land, iler vi til med penger. Vi graver dypt i lommen vi, så lenge problemet ikke ligger i vår egen hage og skygger for utsikten til fjården. For hva med Thomas ned i gata som aldri går i bursdag, fordi moren er kronisk syk og ikke har råd? Eller Herr Jensen som gikk på tryne utenfor blokka en søndag, og ble liggende en time før noen hjalp ham, enda flere hadde tuslet forbi ham på veien? Siv og Brage sin far må holde dem inne 17. mai fordi han ikke har råd til pølser og brus og tivoli. Hva med dem?

Tankene vandrer til Fru Spurv. Hver dag i et halvt år så jeg henne i vinduet. Der i fjerde etasje vendt mot veien satt hun, urørlig, spinkel og grå. Ensomheten lyste av henne og ropte taust på selskap. Jeg ville vinke, men fikk meg aldri til det. Ruslet videre til min trygge lille øy, mitt hjem, familien og lasagnen som ventet på å bli laget. Alt jeg tok for gitt ruslet jeg til. Veldig fort.

En dag var hun vekk. Fru Spurv. Vinduet var tomt, lyste sort og nakent fra oven. Ukene som kom og gikk etterlot et hull der oppe med tusen spørsmål og ingen svar. Til jeg så en stige og et malingsspann i vinduskarmen. Pusset hun opp? Var hun syk? Hadde hun dødd, sittende ensom i det vinduet?

Hva skjer med oss mennesker når overfloden gjør oss mer og mer egoistiske og likegyldige, og viljen til å bedre verden kollektivt forsvinner? Er det mulig å bli fattig av velstand?

Jeg ruslet hjem med armene fulle av plagsom undring og skrudde på nyhetene.

Øredøvende stillhet.

Uforståelige scener flerrer gjennom netthinnen fra TV-skjermen. I løpet av minutter er hverdagsrytmen og tryggheten til tusenvis av mennesker fullstendig utradert. Folk i krise og sjokk, handler på instinkt for å overleve. Store og små, gamle og unge kaver desperat etter en flik av trygghet, en strime av håp med en linje til videre liv.

Blikk fra ukjente øyne lyser av frykt, forvirring, smerte, fortvilelse. Angstfulle hyl skjærer stillheten som kniver. Hulk av bunnløs sorg drukner øynene som stirrer i vantro. Henslengte og forvridde, ligger kropper forlatt i døden.

Noe slår meg der jeg kikker på scener fra et helvete. Dette ”noe” har jeg sett før, men jeg klarer ikke å sette fingeren på det.

En mann risikerer livet for å redde to barn. Men en dyp flenge i beinet, sleper en vever kvinne en bestemor i sikkerhet. Fremmede flokker sammen og gjør sitt ytterste for å hjelpe hverandre. De vil leve og de strekker ut en hånd der de kan. En hjelpende og livreddende hånd.

Med ett skjønner jeg hva dette ”noe” er i livets uberegnelige realiteter. Når tiden står stille, og mennesker kastes sammen i krise, ribbet for rang, eiendeler og verdslighet, vokser den største rikdom av alle.

Ubetinget kjærlighet!

Vi er så ubeskrivelig privilegerte som bor i fredelig overflod, så hvordan tør vi ta den for gitt? Hvordan våger vi å misunne naboen som har litt mer? Hvordan klarer vi å glemme de som sliter mest? Hvordan tør vi å bytte bort det eneste som ikke er forgjengelig? Kjærligheten.

Jeg strekker meg mot fjernkontrollen og skrur av smertene. Noen tårer varmer mine kinn og jeg blir glad. For de minner meg på alt jeg tross alt har sluppet å oppleve av smerte og elendighet, og den eneste rikdom jeg alltid vil ha om jeg verner om den.

Går vi mot en rekordkald vinter i Norge i år?