Tatt av OVERFLODEN

En dag satt jeg på senteret og myste på mennesker som svinset rundt i sine usynlige, små bobler. På en kafé satt 4 powerdresser og slafset i seg lunsjen. Alle 4 med mobilen limt til hodet. Jo, mer jeg kikket rundt meg, desto flere så jeg. Mobilhuene. Er vi så tidsklemte at vi ikke har tid å prate med sidemann ved lunsjbordet lenger? Har vi blitt så tilgjengelige at vi er utilgjengelige? Eller er det noe annet som gjør at det står bortreist på ubestemt tid, når en kikker i dypet av folkesjelen?

Hva kan vi mangle i vårt land så rik på honning og nektar, et fredelig paradis i Nordkalotten? Norge ett av de beste land i verden å bo i får vi stadig høre. Vi er stolte av dette og slår oss på brystet for se, vi har snart 1500 milliarder kroner på bok!

Dessuten har vi verdens beste velferdsordninger. Så gode at nesten ingen går til grunne. Riktignok er det noen hundretusen som så vidt klarer å klamre seg fast i et eksistensielt vakuum, men det er underordnet. Vi andre skal glede oss over vår velstand. Det er ingen vits i å henge med hue når 7,5 av 10 eier egen bolig, 2 av 10 har fritidsbolig pluss bil nummer 2, og forbruket øker med ca. 4,5 prosent hvert år. 4 av 5 nordmenn har det statistisk så materielt bra at vi absolutt ikke skal klage. At barna våre blir fetere, mer passive, mer urolige, ensomme, sykere og utilfredse for hvert år, skal ikke knekke livslysten eller gleden vår. Vi kjøper dem et nytt TV-spill eller oppgraderer mobilen, så går det nok over.

Da vi tok vi sjumilssteget tidlig på 70-tallet og forvandlet oss fra sidrumpa, middelmådig bondeland til hi-tech oljenasjon skjedde noe med den trauste og jordnære folkeånden. Steget har vært stort og voldsomt men, vi har lært å gape, kreve og klage. Vi gaper høyt og mye. Som glupske fisk ligger vi og vaker på overflaten med sultne, grådige munner. Og skulle nabofiskene ha mer, så glefser vi dem i ryggen med Janteloven. Mye vil ha mer og fanden vil ha flere.

I rettferdighetens navn må jeg innrømme at nordmenn er gavmilde. Skjer det en katastrofe eller ulykke i et annet land, iler vi til med penger. Vi graver dypt i lommen vi, så lenge problemet ikke ligger i vår egen hage og skygger for utsikten til fjården. For hva med Thomas ned i gata som aldri går i bursdag, fordi moren er kronisk syk og ikke har råd? Eller Herr Jensen som gikk på tryne utenfor blokka en søndag, og ble liggende en time før noen hjalp ham, enda flere hadde tuslet forbi ham på veien? Siv og Brage sin far må holde dem inne 17. mai fordi han ikke har råd til pølser og brus og tivoli. Hva med dem?

Tankene vandrer til Fru Spurv. Hver dag i et halvt år så jeg henne i vinduet. Der i fjerde etasje vendt mot veien satt hun, urørlig, spinkel og grå. Ensomheten lyste av henne og ropte taust på selskap. Jeg ville vinke, men fikk meg aldri til det. Ruslet videre til min trygge lille øy, mitt hjem, familien og lasagnen som ventet på å bli laget. Alt jeg tok for gitt ruslet jeg til. Veldig fort.

En dag var hun vekk. Fru Spurv. Vinduet var tomt, lyste sort og nakent fra oven. Ukene som kom og gikk etterlot et hull der oppe med tusen spørsmål og ingen svar. Til jeg så en stige og et malingsspann i vinduskarmen. Pusset hun opp? Var hun syk? Hadde hun dødd, sittende ensom i det vinduet?

Hva skjer med oss mennesker når overfloden gjør oss mer og mer egoistiske og likegyldige, og viljen til å bedre verden kollektivt forsvinner? Er det mulig å bli fattig av velstand?

Jeg ruslet hjem med armene fulle av plagsom undring og skrudde på nyhetene.

Øredøvende stillhet.

Uforståelige scener flerrer gjennom netthinnen fra TV-skjermen. I løpet av minutter er hverdagsrytmen og tryggheten til tusenvis av mennesker fullstendig utradert. Folk i krise og sjokk, handler på instinkt for å overleve. Store og små, gamle og unge kaver desperat etter en flik av trygghet, en strime av håp med en linje til videre liv.

Blikk fra ukjente øyne lyser av frykt, forvirring, smerte, fortvilelse. Angstfulle hyl skjærer stillheten som kniver. Hulk av bunnløs sorg drukner øynene som stirrer i vantro. Henslengte og forvridde, ligger kropper forlatt i døden.

Noe slår meg der jeg kikker på scener fra et helvete. Dette ”noe” har jeg sett før, men jeg klarer ikke å sette fingeren på det.

En mann risikerer livet for å redde to barn. Men en dyp flenge i beinet, sleper en vever kvinne en bestemor i sikkerhet. Fremmede flokker sammen og gjør sitt ytterste for å hjelpe hverandre. De vil leve og de strekker ut en hånd der de kan. En hjelpende og livreddende hånd.

Med ett skjønner jeg hva dette ”noe” er i livets uberegnelige realiteter. Når tiden står stille, og mennesker kastes sammen i krise, ribbet for rang, eiendeler og verdslighet, vokser den største rikdom av alle.

Ubetinget kjærlighet!

Vi er så ubeskrivelig privilegerte som bor i fredelig overflod, så hvordan tør vi ta den for gitt? Hvordan våger vi å misunne naboen som har litt mer? Hvordan klarer vi å glemme de som sliter mest? Hvordan tør vi å bytte bort det eneste som ikke er forgjengelig? Kjærligheten.

Jeg strekker meg mot fjernkontrollen og skrur av smertene. Noen tårer varmer mine kinn og jeg blir glad. For de minner meg på alt jeg tross alt har sluppet å oppleve av smerte og elendighet, og den eneste rikdom jeg alltid vil ha om jeg verner om den.

Går vi mot en rekordkald vinter i Norge i år?

STEM på de OPPRIKTIGE politikerne dette valget!

Kampen om velgerne er i gang, også i diverse bloggarena. Jeg spør, hvem vil du gi makten til de neste 4 årene?
Min tillit til politikere, spesielt de som ofte er å se i mediene, enten lokalt eller nasjonalt har sunket til under pari. Med hederlige unntak, er de som fronter sine partier med fagre ord og løfter, for å forføre sine velgere, de minst troverdige. De som i disse tider plutselig besøker gamlehjem, hilser på de narkomane og klapper en arbeidsledig på hodet med fagre løfter, er skuespillere alle som en. Hvor er de nemlig etter valget?

Å være en god/karismatisk taler eller skuespiller, er ikke ensbetydende med å være en dyktig og redelig politiker. Dyktige markedsførere og selgere kan hende ja.

Min erfaring er følgende, generelt sagt; de politikerne som ikke frontes mest i pressen, jobber mer i herdig for at nettopp den politikken de står for blir gjennomført i praksis. Disse har tid til og evne til å snakke med hvermansen, og samtidig lytte til hva folket selv anser som viktig i det politiske, lokale landskapet. Disse har i forkant av valget vært tilgjengelig for dialog, svart på henvendelser fra sitt folk og vært i stand til å innrømme feil om de ikke lykkes uten å lempe ansvaret videre.Dette er etter min mening de autentiske politikerne. De som våger å være ekte mennesker, med feil og mangler og mot til å vedkjenne seg dette.

Politikere som har vist mot, vilje og handling utfra eget partiprogram og avgitte løfter i forkant av valg, og samtidig våger å tenke nytt, være fleksible og jobbe tverrpolitisk for fellesskapets beste, er mest sannsynlig de som fortsatt ikke har latt seg korrumpere av sin rolle som lokal- eller rikspolitikerkjendis.

Let etter de ekte, ærlige, engasjerte og ubedervede politikerne i din kommune og STEM PÅ DEM!

Han tok HATET og gikk

Et virtuelt møte med virkeligheten

- Det gjør meg vondt å fortelle at jeg må slutte. Jeg har oppdaget at en medspiller er en motstander. Det er umulig for meg å spille sammen med en fiende.

Jeg ble forvirret. Tausheten som fulgte, varte en evighet.
- Medspiller er en fiende? Har vi en overløper eller en spion blant oss?
- Nei da, ikke noe sånt, svarte han med en sår, sprukken latter.

Teamet hadde fått en alvorlig brist om det lusket en fiende i rekkene. En usynlig fiende, men hvem og hvorfor? Tankene fant ingen mening og søkte bakover i historien.
- Hvem er fienden da? Jeg skjønner ikke hva du mener?
- Husker du han du trodde var fra mitt hjemland? Vel, han er det. Men vi er fiender, sa han stille.

Plutselig skjønte jeg hva han snakket om. En dump følelse vokste i magen. Noen uker før hadde jeg tipset han om en annen gutt på laget jeg trodde kom fra samme land som ham. Noe han altså gjorde. I god tro hadde jeg ledet ham til en med samme røtter og på samme alder. Kjekke og reflekterte unge gutter var de begge. Merket av en virkelighet så mange av oss heldigvis slipper. Dyktige, lojale og positive unge mennesker, med en fantastisk lagånd. Begge levde nye liv i Norden sammen med sine familier som hadde flyktet fra krig og forfølgelse. Samme krig hadde de opplevd og rømt fra. Som fiender. De hatet hverandre.

Bare gjennom nick og stemmer på nett kjente de hverandre i et spill. Et mikrosamfunn med en felles hobby uten annen agenda enn å ha det gøy sammen og bli det beste laget de kunne bli. Og et av de beste team i Norden var de blitt og de var stolte av det. Måten de brukte hverandres evner til å utfylle hverandre og skape en større og kraftigere enhet, en gruppe som jobbet mot et felles mål var deres drivkraft. Sammen pushet de hverandre til å prestere bedre, yte maksimalt og utnytte teamets dynamikk. For hver måned som gikk kjente de hverandres styrker og svakheter bedre og kunne tilpasse seg en hver motstander med trygghetens og selvtillitens eleganse. Som staselige svaner fløy de innover sine virtuelle motstandere, mens de side om side plukket med seg seier etter seier. De hadde vokst sammen i felleskap uten ansikter, men med hensikter.

De brydde seg verken om sivil status, hudfarge, nasjonalitet, politisk ståsted eller legning. Hvem folk var i sine hverdager spilte ingen rolle. Bakgrunn spilte ingen rolle og de fleste holdt dette skjult. Slik var spillet. Inntil den dagen.

- Min far satt i fengsel i 3 år og ble mishandlet og terrorisert. Han liker ikke at jeg spiller et krigsspill og jeg skjønner ham. Hadde han visst jeg i tillegg spilte med noen vi hater hadde han klikket. Vi rømte til Norge rett før krigen var over og har det godt nå, men glemme kan vi aldri.

En hobby som hadde samlet i vennskap, ble splittet av andres fiendeskap. Fedre og forfedres hat hadde blitt gitt to unge gutter fra en fortid de ikke hadde ansvar for. Hatet, overlevert og mektig, levde sitt eget liv uavhengig av geografi og nye muligheter. De hadde ikke rømt fra noe, bare forflyttet problemet.

- Jeg vil aldri kunne forstå den lidelsen du, din familie og ditt folk har gjennomgått. Dine foreldre valgte å reise fra dette og begynne på nytt. Med seg på lasset er likevel hatet. Den trenger ikke et eget land, den trives hvor den enn blir dyrket. Med mindre dere unge vil slippe det fri?

Hans anstrengte pust fortalte meg at han lyttet og reflekterte, men stritter i mot.

- Hvor lenge skal du lide, spurte jeg. Hva om du aldri fant ut denne gutten på laget var din oppnevnte fiende og dere fortsatte som før? Fortsatte å le og krangle litt og leke sammen som kompiser. Hva sier det deg? Hvilken makt velger du å gi fortiden? Hva mister du om du går og hva tjener du på å bli?

- Jeg skjønner hva du sier, men jeg kan ikke såre min far på denne måten. Han har lidd nok. Jeg må stikke, vi snakkes!

Et halvt år senere hørte jeg en kjent og kjær stemme si hei.

- Kan jeg bli med laget igjen tror du? Jeg savner dere og har tenkt.

- Selvsagt kan du bli med igjen. Klarer du det etter din oppdagelse?

- Ja, det går fint for jeg oppdaget noe viktigere. Du må bare ikke forvente jeg blir hans bestevenn med det første.

Lagets største seier noen gang ble født den dagen. Da han la fra seg hatet og gikk.

Engler for DUMMIES

Siden vi åndelige nå er stemplet som utspekulerte, skamløse svindlere, må jeg lette på samvittigheten og sløret. Min indre Slange har forpestet mitt spirituelle paradis Gledens Hage, nå omdøpt C. I. Hagen, i flere år. Jeg er nødt til å rydde i mitt indre landskap, og luke ut all vederstyggelighet som jordisk gods og gull og alle ønsker om dette, for å få igjen glorien min. Jeg føler meg nødt til å tilstå mine urene tanker og gjerninger, før jeg kastes på bålet - igjen!

På min ferd, har jo klart å bli venn med min egen skygge ved å erkjenne Altets lys og kjærlighet i meg selv. Gjennom ni tidig selvransakelse har jeg oppnådd indre tilfredshet og glede. Forut for dette, da jeg oppdaget at menneskets tomhet er uendelig, var jeg blakk, tidvis full, lei av å bo i skjul og tasse rundt barbeint i kjortel midtvinters. I et åndsvakt øyeblikk, under en ukelang meditasjon med en tibetansk munk, begynte ideene å spire.

Som sagt, blakk og kreativ, hev jeg meg på ”Elsk Deg Selv”-bølgen og tjente millioner uten skrupler. Allerede tidlig på 80-tallet utga jeg flere innbilte bøker, spesielt designet for det brede lag av intetanende, og utilfredse folk og feer . Jeg var dermed tidlig ute og kunne skumme fløten av markedet. I min iver, inspirerte jeg og sugde til meg PR-kåte kjendiser, som Dalai Lama, Oprah, Shirley MacLaine, Bob Geldof, Richard Gere og Mikke Mus. Det tok rett og slett av.

Nå skjulte jeg mine sysler i eget land, da Norge er hjemsøkt av Jantes plirende røntgen syn. Stigma og latterliggjøringen av min spirituelle vei, orket jeg ikke bære den gang, og gikk undercover i USA. Av gammel vane, har jeg forblitt i eksil.

Grunnet flere høytstående individers grynting over åndelighetens høye pris siste uke, outer jeg meg selv i solidaritet med både Kongen og Jørgen Hattemaker. Jeg spår aldeles gratis, en virusaktig spredning av Lys & Varme fremover. Jeg ser for meg storstilt bygging av ”Folkets Lysfontener” i alle kommuner. Operahusets krystalllysekrone, blir byttet ut med flash av indre glede. Stillegående fartøyer drevet på ren lysenergi, uten CO2 utslipp vil bli skapt. Energikrisen er hermed avLYST!

Under mitt nå verdenskjente esoteriske dekknavn, M. Pat Hetic, har jeg gjort en formidabel suksess som intethetens Guro i mange land. Jeg har egenhendig opplyst store deler av universet, med bestselgere som; ”Only I can be GOD”, ”Healing your Money”, ”How to stay Unhappy – an ironic look at your inner Loser”. Og den nå nyaktuelle boken fra 2000, Angel s 7.7 for Dummies.

Jeg vil feire min outing med en ny bok jeg vil kalle, ” Hvordan leve moralsk og asketisk som millionær”. Trygve Hegnar har sagt ja til å være medskribent og åndelig veileder. Jeg gleder meg!

Jeg har innsett at min rikdom er skyld i andres fattigdom og ulykke. Som ånds bot , har jeg bestemt meg for å donere bort all fremtidig fortjeneste på mine åndsverk, til flere fond som, PUSS - ”Politikeres usette sjalu samlivspartnere”. Der kan det søkes bistand til helårige cruise på virtuelle SS NoWay, for å utvide horisonten og gjenvinne selvrespekten.

Jeg heter Sandri Pathfinder og jeg er åndelig.